1890: Den litterære pendelen svinger og vi opplever et brudd!

Modernisme og postmodernisme

Vi har allerede hatt om realismen, naturalismen og det moderne prosjektet. Vi satte grensene til 1890, fordi det er en industriell utvikling i verden.

I Norge er bruddet forårsaket av ytre omstendigheter, man brøt med det moderne prosjektet.
Den nye retningen ble kalt for modernismen, og i læreboka står det at denne perioden varer frem til idag.

Modernismen hadde en kort blomstringsperiode frem til 1905, da kommer ny realismen og det vil si at pendelen svinger lett tilbake.
Grunnen til at vi får modernismen i Norge på 1890 tallet er at det var sterk vekst i kapitalisme, industrien vokste og det var fremskritt for menneskene. Samtidig opplever man klasseskillene. Det skjer en polarisering, man flytter til byene som hadde lagt industrivirksomheten ved elvene. Noen er veldig rike, andre er veldig fattige.

Dikterne og menneskene opplever en ny verden som de kjenner ikke kjenner seg igjen i. Når de skal dikte noe de ikke kjenner, må de lage nye rammer, siden de gamle rammene er for trange for dem. Den nye rammen blir nå modernismen. Man kan si at under modernismen er det en oppløsning av de gamle dikteformene. Det er viktig å fremme individets indre, hvordan et hvert menneske opplever virkeligheten.
Fremmedgjøringen er et sentralt trekk i modernismen. Man føler seg ikke hjemme i virkeligheten som man lever i. Den gamle litterære formen er ikke i stand til å formidle følelsene.
Hovedgrunne var klart at den pessimisten mange hadde opplevd på begynnelsen av 1800 tallet spesielt kom frem etter 1. verdenskrig. Trangen til å eksperimentere var viktig. Mange så på den nye livssituasjonen så forandret at de ikke lenger kunne ta i bruk de eksisterende kunstneriske uttrykksformene til å beskrive den.
Innen de litterære sjangerne som romanen, diktet og skuespillet arter bruddet seg på en slik måte:
Man har en trang til å eksperimentere: Ny virkelighet, nytt språk!
Menneskene bryter radikalt med de gamle formene, man skal finne uttrykk for noe menneskene
Hovedgrunnen var klart at den pessimisten mange hadde opplevd på begynnelsen av 1800 tallet spesielt kom frem etter 1 verdenskrig. Den gamle dikterformen passer ikke lenger. De har angst og fremmedgjøring i forhold til virkeligheten og livet. Trangen til å eksperimentere var viktig. De så den nye livssituasjonen så forandret at de ikke kunne ta i bruk de eksisterende kunstneriske uttrykksformene til å beskrive den.

Innenfor de litterære sjangerne, romanen, diktet, skuespillet markeres bruddet med trangen til å eksperimentere: Ny virkelighet, nytt språk!
Man brøt radikalt med de gamle formene- Finne uttrykk for noe menneskene ikke før i historien har følt eller opplevd.

I romanene får man ofte en jeg-form. Det oppstår i vår litteratur i 1890. Sult var den første jeg-romanen i Norsk litteratur. Knut Hamsun fikk også Nobel prisen.
Når det gjelder lyrikk, fikk diktet fikk fri rytme og ny bildebruk. Enderimet faller bort.
I drama beskriver man menneskets indre, man beskriver drømmer, man hadde en stor forenkling av scenen. Selve scenen og scenerommet ble forenklet ned, farger og symboler skulle symbolisere drømmer og menneskets indre.

Ensomhetens far- Henrik Ibsen

OPPGAVE 1-3
Henrik Ibsen er mannen som viste verden at Norge også kan dikte og skrive skuespill. Født i Skien i 1828, med en familie var en av de fremste og rikeste i Skien, skulle man tro at barndommen var idyllisk. Dessverre var den ikke det. Faren kjørte bedriften og familien i konkurs, og da Ibsen var 15 år, forlot han familien og dro til Grimstad for å bli apotekerlærling. Helt siden han var liten gutt hadde han likt å male og skrive, og selv om han strøk på eksamen på Heltbergs studentfabrikk, gav han ikke opp diktningen.

Møtet med Ole Bull hadde mye å si for Ibsen. Bull overbeviste Ibsen om at han burde dra til Bergen og jobbe som «dramatisk forfatter» og instruktør. Teatersjefen ba ham om å dra til utlandet for å studere scenekunst. Av dette utenlandsoppholdet fikk Ibsen sans for Europa og reiste mye rundt i Europa i løpet av sitt liv. Han fikk stilling ved Christiania Theater, men fikk mye motstand fra sine kolleger og skuespillere. Han var opptatt av sannheten, og følte at det norske samfunnet var trangsynt. Da teateret gikk konkurs, hadde han fått et reisestipend av staten, og forlot Norge. Avbrutt av noen få visitter til hovedstaden ble Ibsen borte i 27 år.

Ibsen var sterkt inspirert av Bjørnstjerne Bjørnson, og det første skuespillet han skrev, som het «Samfunnets Støtter» hadde stor likhet med Bjørnsons stykke «En Fallit». Borte fra Kristiania og med forlagsvirksomhet i København, skrev Ibsen ikke lenger nasjonal-romantisk, men brukte hyppig satire og ironi om sitt gamle hjemland: Norge. I 1873 kom Ibsen ut med sitt siste historiske drama: Kejser og Galilæer som han så på som sitt hovedverk. I 1877 kom «Samfundets støtter.» Ibsen legger seg her helt fremst for det moderne gjennombrudd¹ og opprettet det moderne dramaet. Ibsen turte å ta opp samfunns problemer som kvinners stilling i ekteskapet og samfunnet, politikk, kirke og media, samt mange andre følsomme temaer.
I 1891 slo Ibsen seg endelig ned i Kristiania, og bodde der frem til han døde i 1906.
Utgivelsene han gav ut i denne perioden 1891 til 1906 karakteriseres ofte at de er selvportretter, hovedpersonene tar ofte oppgjør med det livet de har levd til nå.

¹Det moderne gjennombrudd, en periode i litteraturhistorisk perspektiv gjerne kalt for gullalderen, kjent for å «sette problemer under debatt».

FORFATTERSKAP

Ibsens forfatterskap kan deles inn i fire ulike faser. Frem til Ibsen flyttet fra Kristiania i 1863, kan man karakterisere hans arbeid som nasjonalhistoriske og nasjonalromantiske. Dette er den første perioden. Her skrev han dramaer med motiv fra historie og folkeviser. Et eksempel på hans nasjonalromantiske verk er Kongsemnene. Også de nasjonalhistoriske dramaene «Fru Inger til Østraa» som kom ut i 1855 og Hærmændene på Helgeland 1858 er verk fra denne perioden.
Periode nummer to er da Ibsens idé dramaer kommer ut, slik som Brand, i 1866 og Per Gynt 1867.
Periode nummer tre realistiske samtidsdramaer. Der er det moderne gjennombrudd som Ibsen fremmer i sine verk. Ibsen tok opp samfunnsproblemer og satte dem under debatt. Eksempler på verk som kom ut i denne perioden er:

De Unges Forbund (1869)
Med samfundets støtter (1877)
Et dukkehjem (1879) Ibsen og andre forfattere var på kvinnenes side. Deres ufrie stilling i samfunnet og ekteskap førte til at forfatterne lot dem repsentere de nye om "sannheten og frihetens ånd"¹
Periode nummer 4: Psykologiske dramaer. Han skriver realistiske samtidsdramaer med symbolske og psykologiske virkemidler Dette er den siste perioden av de 4. periodene. I denne perioden skrev han blandt annet:
Byggmester Solness (1892)
Lille Eyolf (1894)
John Gabriel Borkman (1896)
Når vi døde vågner (1899)

¹Fra Grip Teksten: Kap 2 side 64

DEN RETROSPEKTIVE METODEN

Den retrospektive metoden som Ibsen bruker vises ved at han viser tilbake til en periode i fortiden, som har lagt grunnlaget til en handling begått i nåtid. På denne måten kan man ved f.eks drama gi publikum få et innblikk i en del av de siste timene av en årelang konflikt. Fortid kommer frem ved dialog i nå tid.

Ibsen brukte denne teknikken i så å si alle skuespill,.og den var selve forutsetningen for det realistiske, kritiske samtidsdramaene. De skulle jo nettopp avsløre løgn, hykleri, svindel og falskhet som livet til de borgerlige familiene hvilte på.¹

Rosmersholm og den retrospektive metoden

”Rosmersholm” fra 1886, er kjent som Ibsens mest kompliserte stykker. Den handler om Rosmer, hvis konehar hoppet i fossen. Han lever alene med Rebekka West, som var fruens selskapsdame. Det viser seg at hun er den han elsker og vil gifte seg med. Kroll er Rosmers svoger, som har foruligende informasjon om ting Beate har sagt om Rebekka og hennes forhold til Rosmer.
Eksempelet under er hentet fra akt 1. Vi er inne i huset til Rosmer, det er gått en stund siden Beate døde og Kroll er på besøk.

Rebekka :Hvorfor har De ikke set ud til os en eneste gang i hele skoleferierne?
Kroll: Nå, man bør ikke sådan rende folk på dørene
Rebekka: Dersom De vidste, hvor vi har savnet Dem
Kroll: Og så desude har jeg jo været bortrejst

Her kommer den retrospektive metoden kanskje ikke så veldig tydelig frem i teksten, men vi får vite at Kroll ikke har vært på besøk til sin svigerfamilie hele sommeren og det må ha vært en grunn til det.

Fortsatt i akt 1:
Rosmer (mildt og dæmpet, trykker hans hænder). Velkommen til huset igen, kære Kroll. (lægger hænderne på hans skuldre og ser ham ind i øjnene.) Du kære gamle Ven! Det var nok det jeg vidste, at engang måtte det bli' som før imellem os.
Kroll: Men snille menneske, har du også været inde på den forrykte indbildning, at der skulde være noget ivejen!
Rebekke (til Rosmer). Ja tænk,- hvor dejligt, at det bare var en indbildning.
Rosmer: Var det virkelig det, Kroll? Men hvorfor trak du dig da så sent tilbage fra os?

Her kommer det kanskje enda litt mer tydeligere frem at noe har skjedd i fortiden som Rosmer har et problem med. Det har vært en konflikt som kommer snart frem i lyset.

Så sier Rosmer:

Rosmer (noget dvælende). Du, Kroll, – jeg skulde højlig ønsket, at omgangen mellem os aldrig var ble't afbrudt. Du har jo været som en selvskreven rådgiver for mig sålænge vi har kendt hinanden. Lige fra jeg blev student.

Her kommer den retrospektive metoden helt tydelig frem. Noe skjedde i vennskapet til Rosmer og Kroll, som separerte dem for en tid.

¹Grip teksten, kap 2 side 69.

Litteraturhuset torsdag 6. november

Denne kvelden dro vi med engelsk litteraturklassen til litteraturhuset for å høre på "Amerika"-en litterær tilstandsrapport! Det var tre norske forfattere som hadde i løpet av en 10 års periode i Amerika intervjuet tretten av sine favoritt forfattere.
Det ble en bok, og den handler om intervjuene og hvordan både de norske forfatterne og de amerikanske forfatterne føler om å leve og skrive i Amerika. De norske forfatterne som har skrevet denne boka var John Erik Riley, Henrik Langeland og Mattis Øybø. På litteraturhuset i går var det journalist Bjørn Gabrielsen som styrte samtalen. Han lot dem hver fortelle om sine opplevelser ved å møte noen av de største forfatterne i verden, og det var mye de hadde å fortelle.
Forfatterne fortalte om da de møtte Chuck Palahniuk, forfatteren av "Fight Club". Man har ofte visse meninger om hvordan en slik forfatter kommer til å være, og de trodde han kom til å være en virkelig hoven og selvdigger person, men det var han ikke. Han var jordnær og sjenert, og ikke typen til å skryte av sine egne bøker. Andre opplevelser de husket godt var ønske om å virkelig gjøre et inntrykk på sin yndlingsforfatter, og for så oppleve å ikke bli likt!
Boka tok 10 år å lage, den dekker presidentskapet til Bill Clinton, begge Bush periodene og 9/11 angrepet, det viser at det ikke var en enkel bok å lage. Forfatterne de intervjuet fortalte dem om sitt forhold til politikken og det amerikanske samfunnet ellers. De hadde mye å si, og de norske forfatterne hadde mye å skrive til slutt.
Det ble en interessant kveld for å si det sånn!
Litteraturhuset har også et såkalt singelkutt hvor de velger ut nye norske diktere som fremfører et dikt som er like lang som en poplåt. Kveldens singelkutt var Siri Amalie Oftestad, og hun fremførte ett dikt om Oslo.

Litt mer om særemnet mitt

Mitt særemne skal være om hvordan hovedpersonene i bøkene til Ingvar Ambjørnsen forandrer seg i løpet av hans forfatterskap. Det er en veldig spennende oppgave, siden at ofte kan hovedpersonene gjenspeile hvordan forfatteren har det. Man går gjennom ulike perioder, og det påvirker hvordan man skriver. Jeg har lyst til å skrive litt her om bakgrunnen hans, og hvor mye han faktisk forteller om seg selv i "hvite niggere".
Ingvar Ambjørnsen ble født i Tønsberg, men vokste opp i Larvik, i en rolig sørlands by. Hovedpersonen i hvite niggere heter Haefs til etternavn, og det gjør Ingvar også. Begge to vokste de opp på sør-landet og begge to ville de langt vekk derfra. Ingvar Ambjørnsen bor i Hamburg i Tyskland, noe han har gjort siden 1984.
Flere likheter jeg har funnet er at Ambjørnsen fullførte også ett års typografiutdannelse på yrkesskolen i Larvik, samme gjorde Erling Haefs i "hvite niggere".

Selv om Ambjørnsen selv flere ganger har nektet for at denne boka er en selvbiografi har han innrømmet at Erling Haefs er den hovedpersonen som ligner mest på ham.

Ambjørnsen var selv en fast spaltist i VG, og har flere ganger blitt kritisert for sin åpenhet om narkotiske stoffer, og vært åpen om sitt eget misbruk.

Uansett om det er mulig å kritisere Ambjørnsen på flere felt, er det to ting man ikke kan kritisere: Hans geniale skriveferdigheter og måten han klarer å fenge leserne sine på. Han er et unikt talent.

Bill Clinton og Ingvar Ambjørnsen

Disse mennene har inspirert meg mer enn noen andre denne måneden!

Hvite Niggere

Nå er jeg ferdig med å lese den første av de tre bøkene jeg har valgt i norsk.
Hvite Niggere er ikke den lengste romanen som Ambjørnsen har laget, men den er akkurat passe lang. Jeg sitter igjen med en god følelse etter å ha lest den, selv om den er ganske rå.

Det er det jeg liker så godt med Ambjørnsen, den råheten han skriver på, det litt brutale, men samtidig nære. Man lever seg lett inn i boken, og føler nesten øl-lukten og kulden på huden.
Skal starte å skrive litt om den nå, men kommer nok til å lese den flere ganger før jeg går i gang med den virkelige skrivingen.
Neste bok på lista nå er "den siste revejakta".

Akkurat nå er jeg i gang med Bill Clintons selvbiografi: "Mitt liv". Den er på over 1000 sider, men jeg er godt i gang. Den er veldig fasinerende, har alltid hatt lyst til å lære mer om ham. Jeg var ganske liten i de periodene han satt som president, men beundret ham allerede som 4 åring.
Det er ganske utrolig hva som former mennesker, og barndommen til Clinton var veldig spesiell.
Gleder meg til å lese videre på den!