1890: Den litterære pendelen svinger og vi opplever et brudd!

Modernisme og postmodernisme

Vi har allerede hatt om realismen, naturalismen og det moderne prosjektet. Vi satte grensene til 1890, fordi det er en industriell utvikling i verden.

I Norge er bruddet forårsaket av ytre omstendigheter, man brøt med det moderne prosjektet.
Den nye retningen ble kalt for modernismen, og i læreboka står det at denne perioden varer frem til idag.

Modernismen hadde en kort blomstringsperiode frem til 1905, da kommer ny realismen og det vil si at pendelen svinger lett tilbake.
Grunnen til at vi får modernismen i Norge på 1890 tallet er at det var sterk vekst i kapitalisme, industrien vokste og det var fremskritt for menneskene. Samtidig opplever man klasseskillene. Det skjer en polarisering, man flytter til byene som hadde lagt industrivirksomheten ved elvene. Noen er veldig rike, andre er veldig fattige.

Dikterne og menneskene opplever en ny verden som de kjenner ikke kjenner seg igjen i. Når de skal dikte noe de ikke kjenner, må de lage nye rammer, siden de gamle rammene er for trange for dem. Den nye rammen blir nå modernismen. Man kan si at under modernismen er det en oppløsning av de gamle dikteformene. Det er viktig å fremme individets indre, hvordan et hvert menneske opplever virkeligheten.
Fremmedgjøringen er et sentralt trekk i modernismen. Man føler seg ikke hjemme i virkeligheten som man lever i. Den gamle litterære formen er ikke i stand til å formidle følelsene.
Hovedgrunne var klart at den pessimisten mange hadde opplevd på begynnelsen av 1800 tallet spesielt kom frem etter 1. verdenskrig. Trangen til å eksperimentere var viktig. Mange så på den nye livssituasjonen så forandret at de ikke lenger kunne ta i bruk de eksisterende kunstneriske uttrykksformene til å beskrive den.
Innen de litterære sjangerne som romanen, diktet og skuespillet arter bruddet seg på en slik måte:
Man har en trang til å eksperimentere: Ny virkelighet, nytt språk!
Menneskene bryter radikalt med de gamle formene, man skal finne uttrykk for noe menneskene
Hovedgrunnen var klart at den pessimisten mange hadde opplevd på begynnelsen av 1800 tallet spesielt kom frem etter 1 verdenskrig. Den gamle dikterformen passer ikke lenger. De har angst og fremmedgjøring i forhold til virkeligheten og livet. Trangen til å eksperimentere var viktig. De så den nye livssituasjonen så forandret at de ikke kunne ta i bruk de eksisterende kunstneriske uttrykksformene til å beskrive den.

Innenfor de litterære sjangerne, romanen, diktet, skuespillet markeres bruddet med trangen til å eksperimentere: Ny virkelighet, nytt språk!
Man brøt radikalt med de gamle formene- Finne uttrykk for noe menneskene ikke før i historien har følt eller opplevd.

I romanene får man ofte en jeg-form. Det oppstår i vår litteratur i 1890. Sult var den første jeg-romanen i Norsk litteratur. Knut Hamsun fikk også Nobel prisen.
Når det gjelder lyrikk, fikk diktet fikk fri rytme og ny bildebruk. Enderimet faller bort.
I drama beskriver man menneskets indre, man beskriver drømmer, man hadde en stor forenkling av scenen. Selve scenen og scenerommet ble forenklet ned, farger og symboler skulle symbolisere drømmer og menneskets indre.